Det er med flau smak i munnen jeg henger opp årets adventskalender… Jeg er irritert over at jeg glemte adventskalenderinnpakningspapiret jeg pleier å bruke hjemme i Norge. Jeg ettergir en ”gjeld” på litt over kr 200,- og blir møtt med et takknemlig og lettet smil og en hjertelig takk. Så henger jeg opp pakker som ungene skal ”frotse” i hver dag frem til jul. Jeg vil helst ikke at noen skal se den… Samtidig vil jeg ikke la være å gjøre det fordi jeg vet hvor mye det betyr for ungene – adventskalender er noe de ser frem til. Det hjelper liksom ikke at det er både ting og opplevelser som er pakket inn – det synes ikke.
Livet er urettferdig!
Rune har hatt et møte med en gutt på 15 år som var nær døden. Vi kunne hjelpe i dag med penger til operasjon for gutten. Sykehusutgifter som for familien trolig er flere måneders lønnsinntekt. Det er små summer i Norge som her er liv eller død. Jeg klarer ikke en gang å forestille meg hvordan det ville vært dersom en av jentene våre ble syke og vi ikke hadde penger til å hjelpe. Fortvilelsen. Smerten. Hjelpeløsheten.
Livet er urettferdig!
Vi er heldige…
Bare vi ikke glemmer når vi kommer tilbake til Norge…
Kjempeflott julekalender. Spennende for alle 5!
SvarSlettLurer på hva som er inne i pakkene?
Når man i familien får noen som blir alvorlig syk ser man livets realiteter,og man ser at det er "penga som rår". Det opplevde sikkert foreldrene til gutten på 15. Her hjemme kan vi klage på mye, men sammenlignet med forholdene dere ser har vi det som grever.
Dere gjør noe der andre snakker om at de burde gjøre noe. Fortsett med det. Glad i dere.
Ellers imponert over medisinkisten. Håper at det gis mulighet til at den kan fylles opp med jevne mellomrom.
klem fra
Farmor og beste