Gudstjeneste i kamerunsk kontekst

I dag var vi på franskgudstjeneste kl 10 i sykehuskapellet - og den begynte ganske presis også! 242 personer var samlet for å feire gudstjeneste. En gudstjeneste i sykehuskapellet er annerledes enn en gudstjeneste i Bore kirke, eller en annen norsk kirke for den saks skyld.

Det er dåp et par ganger i året. Da er det barnedåp, voksendåp og konfirmasjoner på samme dagen. Sist gang var 1. juledag, og gudstjenesten tok sin tid... Nattverd er det første søndag i måneden. Sånn er det i alle kirkene til EELC (Eglise Evangeliqe Lutherienne av Cameroun). Det er forøvrig kun de som er konfirmert som kan motta nattverd. Alle barn og unge blir derfor fulgt frem til presten, før nattverden begynner, og blir velsignet med håndspåleggelse. Det er flott å se køen av barn og unge som vil frem for å bli velsignet!

I sykehuskapellet er det to kor som deltar på hver gudstjeneste + at Femmes Pour Christ (Kvinner for Kristus = en slags kvinneforening, bare mye mer omfattende og seriøs enn de i Norge) også synger et par sanger. Orgel finnes ikke. Korene og allsangen blir akkompagnert av tam-tam trommer og av og til et elekstrisk piano (mulignes det er en synt.). Ofte legges det på stemmer under allsangen. Når korene synger er det av og til noen som går frem og trykker en mynt i pannen på en av de som synger - for å vise at de setter pris på sangen, synes han/ hun synger flott eller for å vise Gud ære. De som går frem med mynter går ikke slentrende frem, en danser frem når en gjør slikt! Enkelte ganger kan en også høre kvinner som lager en høy tone med tungen/ stemmen, det er en tradisjonell lyd som like gjerne brukes når en "danser rundt bålet", men som i kirken brukes omtrent på samme måte som klapping i Norge. For sikkerhets skyld: det er de samme to korene som deltar på alle gudstjenestene! Slå den, korfolk i Norge!

Når gudstjenesten begynner følger den omtrent samme liturgi som i en norsk kirke. Selvfølgelig på fransk og med andre (ofte mer fengende) melodier og rytmer. Et stykke ut i gudstjenesten er det tid for annonser. Detter tar tid. I en verden der folk ikke kjøper aviser,og hjemmeside for kirken er noe som ligger maaange år frem i tid, er gudstjenesten en viktig arena for å gi informasjon. Først blir alle som er i kirken for første gang bedt om å reise seg og si navnet sitt og si hvorfor de er i kirken. På hver gudstjeneste er det noen som reiser seg. Ofte er det folk som er på besøk fra andre byer eller fra andre kirker i byen. Dette er en flott tradisjon! Etterpå leses det opp kunngjøringer. Nøye. Hele seansen med kunngjøringene kan fort ta 10-15 minutter. Prekenen er på fransk. Etter det er det i hovedsak forbønn, offer og velsigning + litt sang innimellom. I dag kom det inn 38 000 cfa i offer. Det tilsvarer litt over 400 kr. Dersom en trekker ifra rundt 10 000 cfa, som ble gitt av de norske + de som gir litt mer enn vanlig blant kamerunerne, og deler på 242 gudstjenestedeltakere blir det rett i overkant av 100 cfa offer gitt pr. person. 100 cfa er 1,12 kr. Ikke mye å snakke om, med andre ord. Det er ikke fordi folk er gjerrige, men fordi de ofte ikke har mer penger å gi.
Nå lurer dere kanskje på hvorfor vi norske ikke gir mer penger i offerskålen. En del av kirkeofferet går til menigheten selv. Dersom de norske gir masse penger i sykehuskapellet blir dette "urettferdig" for de andre menighetene fordi de ikke får den samme inntekten, og det blir "rike" og "fattige" menigheter. Derfor gir de norske litt mer enn de andre gir, men ikke så mye som vi ville gitt i offer på en gudstjeneste hjemme.

Gudstjenesten varer i omlag to timer. Minst. Nattverdsgudstjenestene enda lenger. Jentene våre får lov til å være hjemme - det er for lenge å sitte stille i varmen i to timer. Søndagsskolen følger tidspunktet til fulanigudstjenesten som begynner kl 08.00.

Konklusjon:
Gudstjenestene i sykehuskapellet tar lang tid, de er flotte, oppmuntrende, har flott musikk og fengende rytmer, inspirerende og langtrukne. Det er stort å se stappfulle kirkebenker - og da er de stappfulle også - ikke plass til en eneste bakende til! Det er flott å se så mange unge! Det er flott å se folk i finstasen, pyntet  for å feire gudstjeneste! Det kan absolutt anbefales!

Sykehuskapellet

Et av korene som deltar på gudstjenestene

Barnevelsigning i forkant av nattverd

En helt vanlig dag med helt vanlige problemstillinger

Dagene går.
Vi lærer stadig mer fransk, til tider mer enn vi selv vil. I dag har vi lært om en fremtidsform som for oss nordmenn blir veldig formell. Futur antérieur. Verbformen brukes når en skal beskrive to ting en skal gjøre i fremtiden: vaske hendene og etterpå spise middag. På fransk brukes en egen form til dette - til vår store frustrasjon mener læreren vår at det er veldig viktig å lære dette og hvis ikke snakker vi et meget enkelt språk. Vi prøver å forklare at vi kan leve godt med å snakke et så enkelt språk og puster lettet ut når vi får bekreftet fra noen av de misjonærene som snakker bra fransk at de ikke bruker denne formen. Vi konsentrer oss om de viktigste verbformene først! Rune fikk seg ellers en a-ha opllevelse. Noen som har hørt om mardigras eller feitetirsdag som vi sier på norsk? Mardi er tirsdag på fransk og gras er fett. Det siser seg selv - Rune var veldig fornøyd med å se denne sammenhengen!

Vi har spist steikt fisk til middag. Først deilig salat og deretter middag med kokte poteter og gulrøtter. Vi lever godt. Siden vi glemte Ida Kristine sin 7 1/2 års dag i går fikk vi 2 ruter med melkesjokolade til dessert. Norsk sjokolade må rasjoneres slik at den holder helt til vi reiser hjem!

Etter middag er det leke- og leksetid. Ida Kristine, med hele småskolen, har engelsklekse der de skal spørre på engelsk om en liker å spille fotball/ håndball etc. Ingrid Linnea fór ut etter middag for å leke. Elise klipper og limer og taper og koser seg med det. Verandaen er full av jenter som leker med Polly Pocket. Fruen i huset skal snart på tur. Det er deilig å bevege kroppen litt og komme seg litt bort fra stasjonsomårdet- for ikke å snakke om hyggelig drøs undervegs... Eldstejenta er på datakurs, arrangert av de to ungdomsskolejentene. Det er stas!

Mye er likt som livet hjemme, noe er annerledes. Som f. eks skuffelsen etter at en har hentet klær hos skredderen. Det koster lite å få sydd klær og håpet er der hver gang om at det blir fulltreffer. Noen ganger blir vi skuffet. Som da Rune bestilite dress som var for stor og sånn som fruen i huset som bestilte klær som ikke var særlig kledelig etter slik norske damer vil ha det. Skuffende - men etter litt spretting og klipping og sying går det an å bruke kjolen hvertfall, selv om Rune mener det ser ut som et telt. Telt er for så vidt meningen at det skal se ut som ettersom det er plagget som er mest luftig og praktisk nå når varmen setter inn for fullt. Noe av forfengeligheten ligger igjen hjemme i Norge når det gjelder å ha det mest mulig behagelig i varmen... Jentene er stort sett ute og leker hele ettermiddagen. Vi får stadig nye regler i heimen; f. eks at det ikke er lov til å leke med vann og rød jord (fungerer noenlunde likt som sorpe i Norge, bortsett fra at her setter det en deilig rødfarge på klærne). Enkelte dager skifter minstejenta klær 3 og 4 ganger i løpet av en dag, fordi hun blir våt eller altfor skitten... Til mamma sin store fortvilelse. Andre regler vi stadig må stramme inn på er at det ikke er lov å leke i sengene. I går var det noen som lekte litt for mye med en saks slik at det gikk ut over myggnettingen til Ida Kristine. Mamma synes det er kjekt å sy og brodere, men ikke på myggnett fordi det er klippet hull. Dessuten blir lakenene veldig skitne når ungene går fra å leke i sandete rød jord til hvite laken - uten å vaske beina i mellomtiden...

Vi har vært her i gode 6 måneder og om 6 måneder er vi på plass i Mali. Tiden går fort og det er rart å tenke på. Jammen skal vi lære mye fransk frem til vi reiser hjem i juni! Vi skal frustere oss over folk som ser på oss som gullverpehøner, varmen, myggen som stikker og bøying av franske verb. Samtidig skal vi glede oss over mangosesong, varmen, badebassenget, tilgangen på gode råvarer og at vi stadig lærer mer fransk.

Sunniva, Kristin og Ida Kristine leker at dukkene er syke og får intravenøst - fantasien er det ingen ting å si på!

Arabica, 7-77 og lørdagspizza

Hver morgen går vi hvert til vårt. Ida Kristine på skolen, Ingrid Linnea og Elise blir hentet av Emilienne og Rune og Olaug går til klasserommet vårt. Kl 10.15 møtes vi alle til lunsj. Da sitter vi ute under mangotreet og koser oss i fellesskapet med lærere og elver på den norske skolen og barnehagebarna.

I dag er det skive til lunsj - det er mer populært med grøt- eller pastarester...

Denne uken planla vi i fransken å ta en utflukt. Vi har flere ganger snakket med læreren vår om forskjellige måter å få (frukt)trær til å vokse opp på: f. eks pode treet eller å ta avlegger - alle ord skal læres på fransk! Nå skulle vi hjem til en som driver med dette i byen. Han hadde en liten hage, men bakken var full av små poser med små planter oppi. Han hadde store trær han tok avleggere av for etterpå å selge. Klærne hang til tørk mellom trærne så vi måtte bøye oss mens vi gikk rundt for å se. Det var mye spennende å velge mellom, pomelo (en stor grapefrukt som er rosa inni og ikke så beisk i smaken), sitron, avokado, guava, grapefrukt, diverse palmer, blomster/ planter og et ekte arabicatre. Det er ikke sikkert at det var arabica, men det var det som ble sagt. Vi ble overrasket, for det var ikke en busk, men et tre. Vi har sett for oss at kaffeplante er en busk og ikke et tre, men nå har vi sett at det hvertfall kan bli til et tre. Dessverre glemte vi å ta med fotoapparatet, men vi fikk med oss en liten kaffegrein for å vise til ungene. Vi håper vi finner tilsvarende i Sevaré slik at det kan bli litt egenprodusert frukt på oss før vi drar igjen...
Før vi returnerte til skolen og ferdiglaget middag fikk vi være med å se åkeren til læreren vår. Den er stor, på størrelse med en fotballbane. Her dyrker han mais som de tørker og maler til mel, til eget bruk. Han fortalte om hvordan han ønsker å bruke åkeren slik at det blir mest mulig lønnssomt. Deilig med et lite avbrekk fra å sitte på skolebenken!

100 % arabica, slik Rune helst vil ha det!

Små kaffebønner - usikkert hvor langt de er kommet i modningen... Det spurte vi ikke om...

Elise har skrelt en kaffebønne - det luktet ikke kaffe og smakte litt søtt.

Sånn ser de ut før de er brent!

Fredag 11. februar er det fest i Kamerun. Da feires ungdommen, om det er folkemunne eller nedskrevet et sted vet vi ikke, men det sies at festen er for de fra 7 til 77 år - ungdommen med andre ord! Hele festen er en markering av barn og unges rettigheter. Hvordan gjør en det? Jo, alle skoler og barne- og ungdomsaktiviteter stiller opp og går i tog. Det er ikke lange veien de går, forbi byens administrative ledere og lamidoen, den tradisjonelle lederen. Det er som om 17-mai toget i Oslo kun skulle tatt turen forbi slottet og være ferdig med det. Uansett - dette er en stor dag. Skolene øver i ukene før dagen. Vi har hørt barnesang og sett barna øve seg i flere dager. En kan vel kanskje si at det ligner mer en militærmarsj enn unger som går i tog i Norge - stil skal det være - med nye skoleuniformer og lik farge på skoene. Det er forresten premie til den skolen som går "best" - det er stor stas. I Norge kunne premien vært pizza eller is til klassen, men her er elevene strålende fornøyd med diplom!

Vi fikk plass på tribunen, rett bak lamidoen. Lamidoen hadde egne ansatte som viftet på han hver gang en støvsky nærmet seg - slik at han ikke skulle få støvet på seg.

Tribunen var pyntet med Kamerun sitt flagg og det så ut som om stolpene var nymalte i flaggets farger: grønt, rødt og gult.

Som enhver annen tilstelning med masse folk er "røde kors" til stede. De hadde, så vidt vi kunne se, en utrykning. Godt de var der i varmen!

På store arrangementer i Ngaoundéré samler det  seg også matselgere - og det er mye forksjllig å velge mellom! En kan få kjøpt brød med valgfritt fyll: kokt egg, spagetti, kokte bønner, majones, forskjellige typer fisk mm. Poser fylt med brus eller vann eller saft, gjerne dypfryst på forhånd slik at det er læskende is - veldig synd vi ikke kan drikke det, men slike sjanser er ikke verdt å ta. Makkala (bolle som er frityrsteik). Godteri. Sukkerstang. Appelsiner.

Det var overraskende mange muslimske skoler i byen, både engelsk- og franskspråklige. Her har jentene skoleuniform med tildekket hår.

Det er mange gamle biler i byen, men noen har tydeligvis pengene. Her representert med lamidoen sin bil. Ofte bruker han hest, men det kan se ut som om han er kommet kjørende i dag... Se på bilskiltet.

Etter "barnetoget" var det hamburger, brus og sjokoladekake under mangotreet

Fête de la jeunesse er en offentlig fridag. Vi fikk derfor avtalt med "hushjelperne" våre at de skulle komme på lørdag i steden for slik at ikke støvlaget ble altfor tykt og oppvaskhaugen for stor :) I og med at det var tomt i huset for kjøttdeig, gikk kokken vår og kjøpte litt kjøtt for etterpå å kverne det. En liten luring skrudde av strømmen på skolen akkurat da hun skulle til å kverne kjøttet, så mor i huset måtte trø til selv dersom det skulle bli pizza på lørdagskvelden! Ingrid Linnea ville gjerne se på - det er stas å være med på kjøkkenet å lage mat!

"Så gjør vi så når vi pzza skal få"

Til slutt et par gullkorn fra Ingrid Linnea:

Ingrid Linnea viser mamma en firfisle i en kartong på verandaen og sier: "Mamma, det er naboen vår!"

Ingrid Linnea: "Christel bare spiste kjempemasse og plutselig så var det bare en baby der..."

Ingrid Linnea: "Mamma, den boken er for lang!"

Mamma: "Skal vi lese mer en annen gang?

Ingrid Linnea: "Ja, og så kan du spole frem til der vi var."

Limbe i bilder