Lucienne

Luciene ble 5 år gammel. Hun var en skjønn jente som lekte på en onsdag og var død på en lørdag. Hun ble enda et barn som døde av malaria under Afrikas sol.

Hun døde som følge av en rekke uheldige hendelser. Hun bodde ved bekken. Hun hadde ikke myggnetting. Hun ble bitt av en mygg som hadde plasmodium falciparum parasitten i seg. Foreldrene hadde ikke penger til undersøkelse og behandling da hun først ble syk. Da hun ble litt dårligere ba de om hjelp fra oss, men fikk ikke penger eller hjelp fordi hun virket ganske frisk utfra kliniske tegn der og da, hennes far hadde allerede lånt mye penger, og vi visste ikke helt om vi kunne stole på historien hans.
Dagen etter jeg så henne ble hun brått mye dårligere, falt i koma og ble lagt inn på sykehuset. Det var forferdelig for meg som lege og far til en femåring å følge forløpet hennes. Hun hadde veldig høy feber, hjertet og lungene jobbet så hardt, så hardt at den vesle glovarme brystkassen hennes nærmest vibrerte der hun lå. Øynene ble gulere og gulere etter hvert som mer og mer blod gikk i oppløsning inne i henne. Hun hadde krampetrekninger og solnedgangsblikk på grunn av trykket som steg i hodet hennes. Til slutt etter noen dager orket ikke lengre den lille kroppen hennes mer, og hun døde om natten.

Lucienne ble gravlagt samme ettermiddag. Jeg gikk i begravelsen og gråt. Jeg visste jeg kunne ha reddet henne om jeg bare hadde gitt dem penger uten å være skeptisk der og da. Det var ingen bebreidelse fra foreldrene, mor takket for at jeg hadde betalt for behandlingen på sykehuset, mor sa andre ville ikke gjort så mye for henne, men jeg føler det var avlat, for lite, for sent.

Dilemmaet er at det kommer til å komme mange, mange som henne i følge med foreldrene sine og banke på døren vår i årene som kommer. Det har allerede vært andre her som vi har gitt penger til og som er friske nå. Men det vanskelige er å velge hvem vi skal hjelpe, vi har ikke nok til alle, og vi kan ikke overta rollen til en ikke-eksisterende sykekasse. Samtidig gnager samvittigheten i meg, og jeg må leve med valget jeg har tatt.

Den afrikanske realiteten er knallhard. Jeg har lært svært mye de siste dagene, og det grusomme er vissheten om at jeg kommer til å gjøre den samme feilen igjen